Her i landet ble det nye flankerte polygonsystemet introdusert ved rikets hovedslott Akershus av den kongelige byggmester van Paeschen i slutten av 1560-årene. Hans etterfølger van Steenwinckel innpasset slottet i en større irregulær, bastionert vollbefestning som ble bygget ut med lange avbrudd i tiden mellom 1593 og 1660. I samme periode fikk Christiania sin torvsatte byvoll etter 1632, og noen år senere ble Christiansø festning ved Kristiansand reist i tegl med en komplisert grunnplan sammensatt av flankerende verker.
Anlegget var ikke vellykket og ble derfor komdemnert i 1658. De harde grensekrigene fra 1643 til 1660 gjorde det nødvendig å anlegge en rekke provisoriske forskansninger som tildels ble permanente i tiden som fulgte. Oppbyggingen av hæren førte med seg en omfattende rekruttering av kompetente offiserer fra kontinentet, derav ingeniører som Geelkerck, Coucheron, Cicignon og Ruuse. De dannet grunnstammen i det fagmiljø som ledet befestningssarbeidene i den intense byggetiden mellom 1660 og 1710, da de fleste betydelige festningsverker tok form. Fra 1688 var den praktiske virksomheten organisert gjennom Den norske fortifikasjonsetat, en faginstans som gjorde seg sterkt gjeldende under ledere som Michael Sundt og H.J. Scheel da neste større byggeaktivitet fant sted i 1730- og 40-årene. Etter en viss passivitet i de neste femti år, satte britenes bortføring av den dansk-norske flåte i 1807 fart i oppføring av forsvarsanlegg ved alle viktige havner. De nokså forsømte og dels nedlagte grensefestningene gjennomgikk også en siste opprusting i den konflikten vi på samme tid hadde med Sverige frem til unionen i 1814. Da mistet de naturlig nok sin strategiske betydning, og etterhvert ble de nedlagt som aktive forsvarsanlegg.