Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

De polygonale festningers høydeprofiler

Etter tilsvarende ideelle teorier fikk de enkelte festningsverker ganske standardiserte høydeprofiler – fra det indre, best beskyttede og tilnærmet stormfrie område og ut til skytefeltene i ytterkant. Høydeforskjellen markerer også verkenes betydning som posisjoner for våpen; det grove skyts øverst og lavere stillinger for håndvåpen i de ytre partier av utenverkene. Terrenget foran kontreeskarpen var planert skrått utover i et glaci slik at forsvarernes skytevåpen kunne virke i noenlunde samme plan jevnhøyt over bakken i åpent landskap. Den logiske oppbyggingen av stormhindre og posisjoner for skyts ga anleggene deres karakter og dominerende holdninger. Funksjon og formål ble understreket i komposisjonene. Kamuflering av forsvarsevnen var ikke noe poeng i den tids festningsarkitektur.

Image "80476_164_01_a.jpg" without description

Festningsverkenes bygningskonstruksjoner

Fra festningens forterreng, over utenverkene, vollgraven og inn til hovedverket ble et slikt anlegg bygget opp etter et regelbundet mønster av storm-hindre og dekkede forsvarsstillinger. Materialene var hovedsakelig jord, sten, tegl og tre. Det ble tidlig gjort den erfaring at jordvoll var best egnet til å dempe virkningen av kanonkulen, mens vertikal mur ga stormfrihet og dominerende posisjon over en angripende fiende. Begge hensyn ble søkt ivaretatt ved den såkalte reveterte mur. Den består av solid jordvoll som på utsiden er forsterket med vertikalt murverk. Uten murverk ble den tilsvarende jordskråningen maksimalt ca 45 grader, armert med ris og kvist og torvsatt. Skråttstillte pæler i vollens utside bedret stormsikkerheten. Det var ellers langt flere tømmerkonstruksjoner i alle deler av befestningene i den tid de var aktive, men det er få spor etter dem idag. I stor utstrekning ble det ført opp bolverker, som var dobbelte laftevegger fyllt med jord og sten.

En hovedvoll burde være minst ca 6 meter over terreng. Ved å gjøre festningsgraven dyp, ble det oppnådd større høyde, samtidig som vollen fikk dekning av kontreeskarpen. Dermed var sårbart murverk mindre utsatt for direkte beskytning. Over vollkronen ga brystvernet beskyttelse for forsvarets skyts og betjening. Det var bygget opp av jord og torvsatt med 45 graders skråninger på utsiden. Innvendig side ble gjerne stensatt eller støttet opp med treverk. Bredden på brystvernet var avpasset etter forventet påkjenning, 12 fot (ca 3,7 m) var nødvendig for å stanse en 12 punds kule. Den veide ca seks kilo. Høydeprofilet varierte etter hvordan det egne skytset ble stillet opp. Maksimalhøyden på brystvernet var ca 1,9 m over vollkronen, med forhøyde banketter for mannskap og nedsenkede åpninger for skyts. Med lavere brystvern kunne kanonene skyte «over benk», i så fall ble brystvernet forhøyet med løse skansekurver fyllt med jord eller risknipper, faskiner, når situasjonen krevet det. Vollgangen var forsterket under kanonene med grove trebjelker på tilfarere. I utenverkene måtte forsvarere med muskett greie seg med lavere og svakere dekning. Først i annen halvdel av 1700-årene ble det vanlig å bygge fulldekkede infanteristillinger i såkalte geværgallerier eller kremaljer.

Fra vollgangen førte det ramper ned til terr-enget bak verkene. De kaltes apariller. Den indre skråning forøvrig ble kalt terrepleinet, men i alminnelighet gikk betegnelsen over på hele området bak hovedvollen, der festningens viktigste bebygg-else befant seg.

I noen grad ble jordvollene i verkenes indre erstattet av bombeesikre kasematter under vollgangene. Det var dekningsrom eller husvære for mannskap eller også oppbevaringsrom for mange slags forråd, men det var fuktige og usunne lokaliteter. I mange tilfelle var de kombinert med kanonbatterier eller spesielt anlagt for artilleri. Kalkmurt naturstein var den vanligste konstruksjonen, over stilte heller. Rundtømmer eller plank måtte ofte gjøre nytten, og under primitive forhold var også veggene av treverk. Fukt og frosttskader ble søkt unngått ved å tekke med never lagt i blåleire over hvelvene, men problemet med vannlekkasje kunne også løses med lettbygde bindingsverks vernebygg over vollgang og batterier. De ble fjernet når ufred truet. Over tårnbatteriene ble slike tak på mange festninger gjort permanente, og loftene ble et verdifullt supplement som luftige oppbevaringsrom til mange formål.

Image "80476_164_02_a.jpg" without description

Image "80476_165_01_a.jpg" without description

Image "80476_165_02_a.jpg" without description

Image "80476_165_03_a.jpg" without description

Image "80476_165_04_a.jpg" without description

Festningene har en eller flere hovedporter. I regelen er det her lagt stor vekt på den arkitektoniske utformingen og her gis tidens stilarter et spillerom. Forøvrig var det gjerne mindre sortiporter på strategiske punkter med adkomst for eget infanteri til forskjellige utenverk og til samleplassene (place d'armes) på den dekkede vei.

Fant du det du lette etter?