Særlig i kystforsvaret var donjonen en vel ansett løsning, i vårt land som ellers i verden. Bevarte eksempler på slike tårnbefestninger er Christiansholm, Citadellet Stavern, Isegran og Munkholmen. Festningen Akerø er restaurert. Det er imidlertid åpenbart at 1600-tallets befestningskyndige i Norge foretrakk tårnet som sentralmotiv i høytliggende forsvarsanlegg. En kompakt donjon var enklere å bemanne, bevokte og forsvare mot overraskende anfall, og den var et hensiktsmessig utgangspunkt for videre utbygging med retransjement når leilighet bød seg. De irregulære vollsystemene som omga donjonen domineres av reveterte gråstenssverker fortrinnsvis sammensatt av halvbastioner, redanger og tenaljerte linjer. Ved større, bebygde anlegg fremstår retransjementene som helt likeverdige med de ordinære vollbefestningers enceinter, som for eksempel Kongsvinger. Dette er egentlig en tårnbefestning, men lynnedslag ødela tårnet i 1733. Christiansten er en fullverdig representant for typen. På Kongsten er tårnet ikke bygget, og tårnene på Gyldenløve og Overberget er sterkt reduserte. Av de ni bevarte tårnbefestninger forvaltes tre av Forsvaret (Kongsvinger, Gyldenløve, Overberget).
I en særstilling står det befestede Fredriksvern verft, som er et retransjement omgitt av en enkel, tenaljert jordvoll med tørr grav. Det viktigste befestningsanlegget her er kystfortet Citadellet.
Norske befestninger i unionstiden etter 1814 Etter foreningen med Sverige konsentrerte det norske forsvar seg om sjøvern og flåte, og de første oppgavene som ble løst var sikring av Drøbakkpassasjen og bygging av ny marinestasjon på Horten.
I første halvdel av 1800-årene var den industrielle revolusjon i full utvikling. Innenfor den militære sektor ble den forsterket av Napoleonsskrigenes umåtelige behov for masseprodusert krigsmateriell og krav til standardisert kvalitet. Skytset ble mer effektivt og krigens erfaringer skapte tvil om den tradisjonelle befestningsteknikk holdt mål. Allerede på 1700-tallet spores en viss oppmyking av det strenge bastion/kurtineesystemet med sammenhengende tenaljerte linjer og fremtrukne kaponnierer i festningsgraven. Det er under påvirkning av slike ideer at de yngste norske befestningsverker fra perioden har sterkt vinklede kurtiner, som til eksempel Vardøhus. Nytenkningen på området er særlig knyttet til Marc Rene Montalembert (1714–80), som fikk langt mer anerkjennelse i Tyskland og Østerrike enn i sitt hjemland Frankrike. Montalembert valgte tårnfestningen med kasematter som utgangspunkt for nye konstruksjoner og planløsninger. De kan forekomme i hele tre etasjer med stort antall skyts og er spekket med geværgallerier. Han utelot de rette flankeringslinjene i det polygonale system, samtidig som de konvensjonelle høydeprofiler i det gamle vollsystemet nå ble konsentrert i tårnbygninger som besto av sammentrengte kontreeskarper, graver og envelopper rundt en indre kjerne. I de trange ytre gravene ble flankerende kaponnierer et viktig ledd i forsvaret.
Disse ideene tok særlig prøysserne opp og utviklet videre, og i en forholdsvis kort periode ble det bygget en rekke befestninger etter dette systemet, også i de nordiske land.
I Norge sto Oscarsborg festning ferdig i 1853 med en ringformet kasemattbygning som indre kjerne. Karljohansverns hovedfort Citadellet og Norske Løve er reist i 1850-årene, det første som ringbygning, det andre konsentrert om et sentralt forlegnings- og artilleritårn. Citadellet ble revet i 1971.
Arkitektoniske virkemidler preget sterkt den utbyggingen som fant sted ved midten av 1800-årene. Tidens interesse for middelalder gjenspeiles i befestningenes eksteriør, interiør og materialbruk. Gjennom alle tider hadde verkene demonstrert sin styrke, og for siste gang sto de her frem som utfordrende arkitektur med marsikuliser, kreneleringer og små tårn. Det ble en meget kort periode i befestningshistorien. Allerede i løpet av det nærmeste tiåret skjedde det en ny revolusjon i utviklingen av våpenteknologien. Særlig det riflede skytset satte punktum for det montalembertske system og alle utsmykninger. Fra nå av tvinges forsvarsanleggene mest mulig i skjul under jord og fjell, dekket bak vegetasjon og kamuflasjemaling. Den dype hulen ga forsvarerne bedre sikkerhet enn fortidens dominerende murer og høye tårn.