Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Festningsbyer i Norge

Norge har sammenlignet med våre naboland og andre europeiske stater relativt få byer som kan karakteriseres som festningsbyer. Dette skyldes blant annet at Norge lå utenfor kampområdene for de store felttogene i Europa, og at forsvaret av Norge var basert mer på Marinen enn Hæren. Årsaken ligger trolig også i den militære organiseringen. Med etableringen av en bondemilits ble sentrene for landstyrkene flyttet ut fra byene til landsbygda. Ekserserrplassene ble vårt lands militærleire og garnisonsbyer. Men noen byer skilte seg ut med sterkt preg av befestning – Oslo, Bergen, Kristiansand, Trondheim, Kongsvinger, Fredrikstad og Halden.

Under Carl Gustav-krigen (1657–60) kjempet Oldenborgmonarkiet – det dansknorske kongehuset – for sin eksistens. Trøndelag ble okkupert av svenskene. Langs grensen var kamphandlingene så omfattende at myndighetene måtte mobilisere Hæren maksimalt. Krigserfaringene førte til statskupp og innføringen av eneveldet i 1660. Etter 1660 var trusselen mindre akutt, men først ved avslutningen av den store nordiske krig i 1720 var Oldenborgstattenes to vestskandinaviske riker konsolidert – i et Europa der ikke-nordiske stormakter ble stadig sterkere.

Innføringen av eneveldet markerte også starten på et omfattende program for utbygging av festninger i Norge. Som en direkte følge av fredsavtalen underskrevet i Roskilde i 1658 der Danmark-Norge mistet Båhuslen, ble det satt i gang arbeider med å befeste Halden og Fredrikstad. Avståelsen av Båhus festning skapte behov for nye grensefestninger.

Under Karl Gustav-krigene ble det bygget en provisorisk festning i Fredrikstad. En jordvoll med vanngrav rundt skulle beskytte byen. I 1663 godkjente Fredrik 3. planen om en sterkere befestning som innebar etablering av tre bastioner mot land-siden og to halve hjørnebastioner nærmest Glomma. Planen var trolig utarbeidet av ingeniør-offiser Wyllem Coucheron. Byggearbeidene ble utført i perioden 1663–81.

Image "80476_33_01_a.jpg" without description

Fredrikstad festing ble etablert som følge av landavståelsen til Sverige i 1660.

Foto: Ingeniørbrigadens arkiv, Riksantikvaren

Image "80476_34_01_a.jpg" without description

Fredriksten festning ble hoved-sakelig utbygd i perioden 1661– 1680 som et resultat av grensendringene i 1660.

Illustrasjon: Ingeniørbrigadens arkiv, Riksantikvaren

Christiansand ble offisielt grunnlagt som by av Christian IV i 1641 og utviklet seg raskt til en garnisonsby. Utbyggingen av festningen Fredriksholm startet i 1656 og byen ble sentrum for festnings-adminstrasjonen. Med avståelsen av Båhuslen fikk byen en kommunikasjonsmessig nøkkelrolle i forbindelsen mellom Danmark og Norge. Fra 1670 ble Christiannsand regnet som en av rikets hovedfestninger ved siden av Akershus og Bergenhus.

I Halden startet man arbeidet med provisoriske befestninger under Hannibalsfeiden (1643–45). Disse befestningene ble utvidet i perioden 1659–60 i forbindelse med svenskenes angrep og beleiring. Etter freden i København i 1660 startet ingeniøroffiser Wyllem Coucheron og kommanderende general von Ahlefeldt planlegging av nye og sterkere befestninger. Byggearbeidene foregikk hovedsakelig i perioden 1661–1680.

Fergestedet Vinger var et viktig punkt på den gamle ferdselsveien fra Midt-Sverige og inn i Norge, og dermed av militær betydning. På vestsiden av Glomma ble det i 1658 bygget en jordskanse kalt Tråstad skanse. På fjellet like ovenfor oppførte man i 1673–74 et mer permanent fort i form av et firkanttårn. Fortet, Vinger skanse, ble i perioden 1681–89 utvidet til det vi i dag kjenner som Kongsvinger festning . Festningen utgjør et markert innslag i bybildet og har et sjeldent godt bevart forterreng.

Den omfattende bybrannen i Trondheim i 1681 førte til en ny byplan der byen framsto som en festningsby. I Johan Caspar von Cicignon og Anthony Coucherons plan for gjenbyggingen var hensynet til forsvarsverkene avgjørende for byens utforming. Kristiansten festning utgjorde en viktig del av planen. Under angrepene i 1564 og 1658 hadde svenskene kontrollert byen fra høyden øst for Nidelven. Her ble det besluttet å bygge et stort kanontårn – donjonen – som dannet kjernen i festningen. Omkring ble det lagt vollmurer med deknings- og ammunisjonsrom. Mot vest ble byen forsvart av befestningen ved Skansen. I dag er store deler av vollene fjernet, men fremdeles kan vi se restene av Kongens og Dronningens bastion. Skansevakten er også godt bevart og er overtatt av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). På Marinen ligger flere bastioner. En rekke andre opprinnelig militære bygninger er bevart og vitner om tiden da Trondheim kunne kalles en garnisonsby.

Ingeniøroffiserene i Forsvaret, det vil si arkitektene bak festningene, var for det meste utlendinger eller hadde utenlandsk utdannelse. De var kulturrbærere i samfunnet, brakte nye impulser til landet og påvirket også den sivile byggevirksomheten. Festningene var store byggeprosjekt som krevde kompetanse som ikke fantes i Norge. Lokale håndverkere og soldater arbeidet under ledelse av utenlandske tekniske eksperter. Denne kunnskapen brakte de med seg i senere byggearbeider. Særlig Cicignon, Wyllem Coucheron og hans sønn Anthony Coucheron har satt merker etter seg i festningsarkitekturen i Norge. Arkitektenes innsats for Forsvaret er behandlet i neste artikkel.

Fant du det du lette etter?