Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Økonomisk depresjon og troen på folkeretten

Selv om mange historikere i dag vurderer perioden 1914–45 som en sammenhengende krig avbrutt av en fredsperiode fra 1918 til 1939, mente man i 1918 at denne krigen var den endelige krigen. Den totale krigen hadde vist sitt grusomme ansikt med et ufattelig antall falne og enorme ødeleggelser.

Image "80476_45_01_a.jpg" without description

I løpet av første verdenskrig ble det utført omfattende arbeider på de etablerte kystfortene og det ble også anlagt nye fort. I arbeidet ble det brukt soldater utkalt til nøytralitetsvakt. Som karikaturtegningen antyder ble ikke alle vedtak fulgt av tilstrekkelige bevilgninger.

Illustrasjon: FMU

Før første verdenskrig var krig fremdeles betraktet som et legitimt middel til å avgjøre mellomstatlige konflikter. Opprettelsen av Folkeforbundet – forløperen for FN – i forbindelse med fredsforhandlingene i Versailles, markerte for mange en ny tid der konfliktløsning skulle skje gjennom internasjonale forhandlinger, ikke ved ødeleggende kriggføring. Disse holdningene var også dominerende i Norge, og ble forsterket ved tapene som handelsflåten hadde under krigen.

Norges forsvar var i denne perioden bygget på forestillingen om at landets grenser ville bli garantert av internasjonale avtaler, at landet lå utenfor et eventuelt kampområde og at Storbritannia ville støtte Norge militært ved et eventuelt angrep. Fredstanken sammen med tiltagende økonomiske nedgangstider gjorde at Forsvaret ble nedprioritert. Vi må også ta med at mens Forsvaret i tiden 1890–1914 hadde en klar front mot Sverige, var det etter første verdenskrig ikke lenger noen klar fiende.

En annen årsak til nedbyggingen av Forsvaret var at det hadde mistet arbeiderbevegelsens tillit. Blant annet på grunn av frykten for at deler av militærapparatet kunne bli brukt mot arbeiderbevegelsen – en gruppe som av mange ble definert som en «indre fiende». Arbeiderpartiet var derfor fram til 1935 motstander av å bruke midler til militære formål.

Mot slutten av 1930-tallet innså imidlertid flere at Norge likevel var av strategisk interesse for stormaktene. Utviklingen av blant annet nye fartøy og malmtransporten over Narvik hadde medført at det norske territoriet hadde fått økt betydning som base for stormaktenes krig. Både i forhold til stormaktene og handelsveiene var Norges plassering sentral. Også innad i arbeiderbevegelsen skjedde det en grunnleggende endring i synet på militærvesenet, men deler av partiledelsen var helt fram til vinteren 1940 en bremsekloss i forsvarspolitikken.

Også innad i Forsvaret var det splittelse i synet på Forsvarets organisasjon, karakter og rolle, og i spørsmålet om trusseloppfatning og strategi. Forsvarssledelsen hadde relativt stor kontroll over de bevilgede midler. Den interne striden kom derfor til å påvirke videre utbygging og landets forsvarsevne.

På 1920-tallet ble Forsvaret drastisk nedbygget. Grensebefestningene ble til dels vedtatt lagt ned, dels satt i reserve. Etter 1923 ble regimentssamlinger sløyfet av økonomiske årsaker. Først i 1938 ble det igjen organisert større militære øvelser. Tjenesteetiden i infanteriet ble redusert fra 144 til 48 dager, og et stort antall befalsstillinger ble holdt ubesatt. Fra 1936 ble det etterhvert gitt ekstrabevilgninger til Forsvaret. I 1937 og 1938 nådde man et budsjettforlik om bevilgninger til Forsvaret som omfattet samtlige partier.

Image "80476_46_01_a.jpg" without description

Kopåsbatteriet på Husvik ved Drøbak. Anlagt på slutten av 1800-tallet for å forsterke Oscarsborg og forsvaret av innseilingen til hovedstaden. Kanonene på bildet ble montert i perioden 1951–52.

Foto: FKP

Image "80476_47_01_a.jpg" without description

Møvik fort vest for Kristiannsand var ett av de tyngste kystfortene etablert av tyskerne i Norge under annen verdenskrig. Kanonene skulle sammen med et søsterbatteri i Hanstholm nord på Jyllland i Danmark bidra til å sperre forbindelsen til Østerrsjøen. Her ser vi den gjenværende kanonen med kasematten i bakgrunnen.

Foto: Birger R. Lindstad, NIKU

Den militære utviklingen i Forsvaret i mellomkrigsstiden gjenspeiler seg i restene vi har bevart i dag. Det var få nyanskaffelser av materiell og foretatt relativt lite byggevirksomhet før midten av 1930-tallet. Grensebefestningene ble overlatt til tidens ødeleggelse. Våpnene lå flere steder ute i fri luft og rustet bokstavelig talt ned. Andre anlegg fikk minimalt med vedlikehold. Et viktig unntak er videreutviklingen av fortene Rauøy og Bolærne i Oslofjorden. Fortene ble fra 1930-årene forsterket med nye kanoner. Like før krigsutbruddet ble det satt i gang utbygging av nye kanonstillinger, særlig ved innseilingen til hovedstaden. Utbyggingen av flyplasser ble også forsert. Bardufoss åpnet i 1938. Sola, Fornebu og Kjevik som primært var sivile lufthavner, fikk også militære innslag.

Fant du det du lette etter?